Hva er kunnskap?

-Knowledge-is-having-the-right-answer.-Intelligence-is-asking-the-right-question.-quote-poster-1024x576

Jeg er for kunnskap. Jeg elsker kunnskap. Kunnskap er spennende, informativt, utviklende og viktig. Kunnskap er en forutsetning for fremdrift, innovasjon og forståelse. Det er kunnskap som gjør at vi mennesker får en bedre forståelse for samfunnet vi lever i, og det er kunnskap som gjør at vi kan underbygge, forklare, utbrodere og forankre.

Det er viktig å kunne regne, lese og skrive. Det er viktig å vite noe om samfunnet vi er en del av. Om historie, geografi, religion, fysikk, kjemi og kultur. Alt dette er viktig. Ufattelig viktig. Ofte er det også målbart.

Men kunnskap er noe mer enn dette. Kunnskap er også hjelpsomhet, ansvar, tålmodighet, inkludering, humanisme, anerkjennelse, mot, integritet, kreativitet og mye, mye mer. Kunnskap er å kjenne seg selv, respektere andre, knytte bånd med andre og evnen til å håndtere følelser. Kunnskap er også relasjonell, sosial og emosjonell. Denne kunnskapen er også viktig. Essensiell faktisk. Men ofte lite målbar.

Hvor er måleinstrumentene for denne kunnskapen? Hvor er de nasjonale prøvene i kreativitet, ansvar, inkludering og selvverd? Hvor er de nasjonale prøvene i meningene, holdningene og verdiene våre? Er ikke den kunnskapen viktig nok til å måles? Har vi mindre bruk for den? Er ikke denne kunnskapen en forutsetning og en opprettholdende faktor for annen kunnskap?

I Norge idag måler vi kun den ene typen kunnskap og bruker resultatene som retningspil for skolen. Vi bygger et skolesystem basert på ord som krav, prestasjon og målstyring. Jeg er også for måling. Ikke som et verktøy for å fremme ytterligere prestasjonsfokus og målstyring, men som et verktøy som kan hjelpe oss å forstå litt mer av helheten. Jeg er ikke mot disse ordene, jeg synes bare ikke at de skal være toneangivende for fremtidens skole. Jeg kunne for eksempel valgt ordene ansvar, målrettethet, samarbeid, forventning, kreativitet og relasjon. Forskjellen er bare at jeg ikke eier sannheten nok til å vedta at det da bare er disse ordene som er viktige, eller at det er de som er viktigst.

Poenget mitt er at vi bruker språket som fengsel for begrepet kunnskap. Hva var det som gjorde at vi følte vi måtte gjøre det? Kanskje vi må ta en debatt på hva kunnskap er og hvilken kunnskap som er viktig for oss? Først da kan kan vi snakke om et kunnskapsløft.

Jeg ønsker at mine barn skal få kunnskap. Kunnskap om holdninger, verdier, følelser og relasjoner. Kunnskap om norsk, matte, historie og språk. Kunnskap om det de måtte ønske å få mer kunnskap om.

Slik at de kan få kompetanse. Sosial, emosjonell, relasjonell og faglig kompetanse. Men jeg ønsker ikke å måtte velge bare en av disse.

Kanskje er jeg kravstor. Eller kanskje har jeg ikke nok kunnskap?